• Skrevet: 22.07.2016  •  Kl: 11:50  •  Kategori: Blogg  •  Kommentarer: 0

Jeg har nå gått i behandling i litt over et halvt år. Det er et behandlingsopplegg som fungerer veldig bra for meg, og jeg føler meg veldig heldig som fikk tilbudet om dialektisk atferdsterapi/DBT. En stor del av behandlingen er læren om følelser og hvordan kunne regulere disse. For mange høres kanskje det helt merkelig ut. Lære om følelser? Alle voksne mennesker skjønner da hva følelser er og hvordan de fungerer? For meg er denne kunnskapen helt avgjørende. Jeg har fått en helt ny forståelse for hva følelser er og hvordan de fungerer. Det er derimot en vesentlig ting med meg selv som jeg har lært i løpet av dette halve året: jeg vet ikke om jeg kan føle glede.

En av leksene i DBT er å fylle ut hvilke følelser jeg har hatt i løpet av dagen, og gradere disse fra 0-5. En av disse følelsene som skal fylles ut er glede. For meg er det den absolutt vanskeligste følelsen å fylle ut. Det står veldig ofte 0 på det punktet. I starten fylte jeg ut automatisk 2 på glede hver dag, fordi hvem føler ikke noe glede i løpet av dagen? Etter hvert som jeg begynte å lære mer om hver følelse, fikk jeg vite at det som "normalt" kjennetegner følelsen glede, er noe jeg ikke kjenner meg igjen i. Jeg må si at jeg nærmest fikk litt panikk da jeg fant ut det. 

Jeg har tenkt mye på dette med glede i det siste. Jeg klarer å le med venner, smile når noe godt skjer, gråte gledestårer osv., men jeg tror at jeg ikke klarer å nyte det gode og virkelig ta det innover meg. Slik har det vært i flere år. Sist jeg følte nærmest 100% glede, uten noen bekymringer, var da jeg gikk på barneskolen. Dessverre kom mobbingen og kaoset hjemmet så tidlig at jeg egentlig ikke har noen konkrete minner med denne følelsen. Det virker som at de negative kommentarene har på en måte erstattet de gode minnene som en gang var der, og påvirker meg bevisst og ubevisst i hverdagen. "Du fortjener ikke å leve", "Ingen liker deg, ingen vil ha deg", "Det kommer aldri til å bli noe av deg" er noen av de kommentarene som ligger i bakhodet. Jeg har vel kommet frem til at det er på grunn av disse kommentarene jeg sliter med å føle glede idag. Jeg ønsker ikke å utsette meg for potensielle gleder fordi jeg ikke fortjener det. Fordi jeg er redd for at den gleden skal bli tatt i fra meg og bli erstattet av skuffelse og vonde følelser. 

Det er egentlig ikke noe spesielt jeg vil frem til i dette innlegget. Det er mer tanker rundt den nye kunnskapen jeg har fått om meg selv. Jeg synes det er interessant, men også veldig skummelt å tenke på hvor mye barndommen og oppveksten har å si for hvilket utgangspunkt vi har som voksne. Dette er jo ingen ny viten innenfor forskningens verden, men det å virkelig få kjenne og oppleve det på egen kropp... Det er veldig rart. 

 

  • Skrevet: 04.07.2016  •  Kl: 20:57  •  Kategori: Blogg  •  Kommentarer: 0

Tusen, tusen takk for alt sammen! Fra jeg startet denne bloggen for litt over en måned siden og til idag, har responsen vært over all forventning. Jeg har fått så mange fine kommentarer her på bloggen, på instagram, gjennom meldinger, telefonsamtaler og "face to face". Det var kun jeg og min samboer André som visste om denne bloggen, ingen andre. Helt ærlig, forventet jeg ikke at veldig mange ville være interessert i å lese noe jeg hadde skrevet. Derfor var jeg på en måte forberedt på at jeg kanskje ville få en eller to kommentarer, men det var overhodet ikke det som skjedde. Første melding kom etter rundt en halv time. Angsten kom nærmest som et lynnedslag, og jeg var så redd for å kikke på mobilen. Hvem har sendt melding, er det pga. bloggen, er noen sinte, hva skal jeg svare? Jeg kjente at jeg ikke var forberedt på kritikk så fort. Det var André som overtalte meg til å åpne meldingen. Det var en jeg går i klasse med som hadde sett bloggen og bestemte seg for å skrive en kjempe fin melding. Jeg var i sjokk. Og det skulle vise seg at den meldingen ville bli en av mange. 

Frykten ble omgjort til drivkraft.

Da jeg postet mitt første innlegg var jeg livredd for reaksjonene jeg ville få. Jeg fikk André, til å sjekke innlegget flere ganger og roe meg ned før jeg kunne publisere det. "Dette kan muligens ødelegge livet mitt", tenkte jeg flere ganger. Frykt for at familien min ville kritisere åpenheten, vennene mine ville forsvinne fordi de ikke orket hun "syke jenta", miste jobbmuligheter osv. Samtidig tenkte jeg på alle de jeg har sett stå frem med sin fortid og sine nåværende utfordringer. Jeg blir så sint, trist, glad, inspirert, frustrert og alle andre mulige følelser når jeg hører dem fortelle sine historier. Jeg får så mye respekt og medfølelse for disse menneskene! Viktigst av alt gir dem meg et intenst ønske og driv til å hjelpe mennesker som har det vanskelig. Og takket være dere angrer ikke et sekund på den avgjørelsen jeg har tatt.

Overveldet

Det er en stund siden jeg skrev mitt forrige innlegg. På grunn av all den responsen, trengte jeg et lite avbrekk. Jeg ble ganske så overveldet over tilbakemeldingen at jeg rett og slett trengte litt tid til å fordøye alt sammen. Jeg føler nå at jeg har klart å ta innover meg alt som har blitt sagt og gjort så langt, og er nå klar for å fortsette. Igjen, tusen takk for alt sammen! Jeg klarer ikke å beskrive hvor mye det betyr for meg. 

    Profilbilde Madeleine B. Sørensen

    Dette er en blogg hvor jeg ønsker å dele mine erfaringer, og tanker rundt disse. Jeg håper å bidra til mer åpenhet og gi et ansikt til vanskelige temaer.

    Sett gjerne ord på de tankene som skulle dukke opp ved å kommentere innlegg eller ta kontakt

    E-post: madeleine.b.sorensen@outlook.com

    + Venneforespørsel
    + Kontakt
    Add som venn Bloglovin RSS Instagram Facebook
hits