• Skrevet: 30.05.2016  •  Kl: 18:09  •  Kategori: Blogg  •  Kommentarer: 1

Idag er det én uke siden jeg publiserte mitt første innlegg her på bloggen. Jeg er helt overveldet over alle de fine kommentarene jeg har fått så langt! Det kommer et lite innlegg etter hvert på hvordan jeg opplever all denne responsen, men nå vil mitt fokus være på noe litt annet. Nemlig en liten, men viktig presisering av innholdet i de fremtidige og de nåværende innleggende.

Alt som blir skrevet i disse innleggene er mine tanker og følelser. Det er mine opplevelser og erfaringer av livet mitt så langt. Jeg vet at da jeg var ei liten jente så fikk jeg ikke med meg alle detaljer og hendelser som skjedde rundt meg. Det gjør ingen barn. Og selv om jeg ble eldre forstod jeg fortsatt ikke hvorfor at alt det vonde måtte skje med akkurat meg. Men jeg fikk høre ting, se ting og oppleve ting som gjorde noe med meg. Det er disse opplevelsene jeg vil dele med dere. Jeg vil gi dere mine perspektiver på ganske vonde og vanskelige situasjoner. Kanskje noen kommer til å lese bloggen og vil tenke: "Det var jo ikke slik det skjedde!" eller "Det var jo ikke meningen at hun skulle føle det slik". Ha da i bakhodet at det er min opplevelse og min sannhet. 

Jeg vil avslutte dette innlegget med å si tusen takk til alle som har kommentert, sendt melding og snakket med meg. Tusen, tusen takk!

 

  • Skrevet: 25.05.2016  •  Kl: 10:29  •  Kategori: Blogg  •  Kommentarer: 1

Da var tiden inne for å skrive litt om mitt forhold til faren min. Det er så mye jeg har lyst til å skrive om han, så jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. Tanken på han bringer opp så utrolig mange følelser. Mange vonde, få gode. Egentlig blir veldig feil for meg å si at det er noen gode følelser rundt han i det hele tatt. Når jeg tenker på pappa blir jeg sint, lei meg og jeg får lyst til å kaste opp. Jeg vil bare gjemme meg under dyna og sove i evigheter. Dessverre forsvinner han ikke fra tankene mine, og det er derfor jeg ønsker å skrive om han. Det jeg skriver i dette innlegget, er de følelsene jeg har rundt han akkurat nå. I morgen kan jeg føle noe annet, men jeg vet ikke hva. Men jeg håper at dette innlegget vil gi et lite innblikk for hvor komplekse følelsene mine er for ham.

I utgangspunktet synes jeg det er veldig rart å skrive ordet far eller pappa. For meg er det kun et ord som jeg sier for at folk skal forstå hvem jeg snakker om, men egentlig så har jeg ingen pappa. Han forsvant fra livet mitt for en del år siden nå. Den mannen som jeg kjente og så opp til, forsvant uten noen forvarsel. Rettere sagt, så valgte han meg vekk. Han valgte meg vekk til fordel for min stemor, Tone. 

Som sagt, så bringer det frem mange følelser av å tenke på han. Jeg kjenner at jeg nesten blir paralysert her jeg sitter. Jeg klarer ikke å få frem noen fornuftige eller velformulerte ord for å beskrive hva jeg føler om han. Tårene presser på og kvalmen kommer sakte, men sikkert. Det eneste jeg klarer å tenke på nå er et bilde jeg har av han og meg sammen. Det er et nærbilde hvor jeg ligger i armene hans og vi begge smiler. Det ser ut som vi begge er lykkelige. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg hadde det nå. En pappa som var glad i meg. En pappa som var lykkelig for å ha meg i livet sitt. Det er først nå i den siste tiden at det begynner å gå litt opp for meg at jeg aldri vil få det igjen. Etter så mange mislykkede forsøk på å få pappaen min tilbake, må jeg på et eller annet tidspunkt skjønne at han aldri vil komme tilbake. Akkurat nå føler jeg at det beste hadde vært om han bare døde. At hele han forsvant slik at jeg ikke hadde noen mulighet til å se han eller snakke med han. Da ville jeg ha sluppet å leve med det bitte lille håpet om at han vil komme tilbake til meg. Kanskje alt hadde blitt bedre. Jeg aner ikke. 

Den følelsen som er sterkest hos meg akkurat nå, er savn etter den pappaen jeg en gang hadde. Hadde han valgt meg, så hadde kanskje livet mitt vært helt annerledes. Kanskje jeg ikke hatt noen arr på kroppen, ingen vonde tanker og ingen impulsive anfall som ender i forsøk på å ta livet mitt. Men alt dette er et stort kanskje. For den han er idag er en person jeg vil hate for resten av livet. Han vil alltid bringe frem vonde følelser. Men for å snu litt på det, så er han mye av grunnen til at jeg sitter her og skriver. Så takk pappa, takk for alle de grusomme opplevelsene du har gitt meg. Takk for at du har gitt meg nok erfaring til å sitte her å skrive en blogg. Takk for at jeg får muligheten til å hjelpe andre som er utsatt for personer som deg. Takk. 

 

  • Skrevet: 23.05.2016  •  Kl: 13:22  •  Kategori: Blogg  •  Kommentarer: 7

På dette tidspunktet sitter jeg på hytta i Nissedal. Jeg sitter ved det sortmalte spisebordet dekket med en hvit voks duk. Foran meg har jeg en rød termos fylt med nytraktet kaffe, og en liten hvit porselens kopp dekorert med rosemaling. I den grå stoff sofaen til høyre for meg, sitter min forlovede, André. Han har vært i livet mitt i litt over tre år nå. Kort fortalt så er André min store inspirasjonskilde. Uten han hadde jeg ikke sittet her nå og skrevet mitt første innlegg.

Så hvorfor bestemte jeg meg for å lage denne bloggen?

I løpet av mine 21 år som jeg har levd, har jeg opplevd litt av hvert. Det er disse opplevelsene som jeg har lyst til å dele med dere. Ved å dele mine tanker og erfaringer, håper jeg at det kan skape mer åpenhet rundt vanskelige og tunge temaer. Samtidig er jeg kjempe nervøs og redd for å gjøre dette. Jeg aner ikke hvilke reaksjoner dette vil få, hva familien min vil tenke og hvilke konsekvenser denne bloggen vil få for meg videre. På tross av det, har jeg bestemt meg for å gjennomføre dette. Kanskje mine ord kan hjelpe noen som er i eller har vært i lignende situasjoner. Kanskje mine ord kan hjelpe pårørende til å forstå litt bedre. Kanskje de menneskene jeg har i livet, vil lære å kjenne meg litt bedre. I bunn og grunn er jeg så lei av å leve dette dobbeltlivet...

Hvem er jeg?

For «offentligheten» er jeg ei jente på 21 år som kommer fra Skien. Jeg bor sammen med min forlovede, André, som jeg skal gifte meg med 05.august neste år. Jeg er nå snart ferdig med mitt andre år på barnevernstudiet i Porsgrunn, og på jobbfronten arbeider jeg som støttekontakt og mestringskontakt. For de få som virkelig kjenner meg, er jeg litt mer enn den jenta som bare studerer og jobber. Som sagt, har jeg opplevd litt av hvert i løpet av de få årene jeg har vært til. For å gi dere et lite innblikk på hva denne bloggen vil inneholde, skal jeg nå grovt fortelle hva jeg har opplevd. 

Fra jeg var rundt 10 år, fikk jeg høre at jeg bl.a. var ubrukelig og at ingen ville ha meg. Dette fikk jeg høre nærmest daglig av min far, stemor og stefar. På barneskolen ble jeg mobbet av de andre barna for å være feit og fordi jeg var et skilsmisse barn. Jeg ble mobbet i form av kommentarer, utestengelse, trusler og fysiske angrep. Da jeg kom på ungdomskolen fikk jeg høre av både elever og lærere at det aldri ville bli noe av meg. Flere av elevene sa at jeg kunne bare dø og at ingen ville savne meg. I 9.klasse ble jeg utsatt for mitt første seksuelle overgrep. På videregående ble jeg sammen med en fyr som utnyttet min historie. Han fikk meg til å føle meg som den ubrukelige jenta som ingen ville ha. Det endte med at jeg ble utsatt for to nye seksuelle overgrep. 

Som et resultat av dette har jeg selvskadet meg siden 8.klasse, og slitt med panikkanfall og angst så lenge jeg kan huske. Jeg har hatt et anstrengt forhold til mat, hvor jeg på et tidspunkt nærmest sluttet å spise. Ved flere anledninger har jeg forsøkt å ende alt det vonde ved å ta mitt eget liv. Jeg har gått til en rekke psykologer og blitt innlagt på psykiatrisk avdeling to ganger. Per dags dato, går jeg til en behandling ved Sykehuset i Telemark som kalles for DBT (dialectical behavior therapy).

Jeg synes dette er kjempe skummelt! Her sitter jeg og blottlegger meg for resten av verden. Samtidig prøver jeg å overbevise meg selv om at det aldri er feil å vise følelser. Jeg er lei av å konstant prøve å skjule følelsene mine for menneskene rundt meg. Derfor velger jeg å se på denne bloggen som starten på noe godt.  

 

    Profilbilde Madeleine B. Sørensen

    Dette er en blogg hvor jeg ønsker å dele mine erfaringer, og tanker rundt disse. Jeg håper å bidra til mer åpenhet og gi et ansikt til vanskelige temaer.

    Sett gjerne ord på de tankene som skulle dukke opp ved å kommentere innlegg eller ta kontakt

    E-post: madeleine.b.sorensen@outlook.com

    + Venneforespørsel
    + Kontakt
    Add som venn Bloglovin RSS Instagram Facebook
hits