• Skrevet: 25.05.2016  •  Kl: 10:29  •  Kategori: Blogg  •  Kommentarer: 1

Da var tiden inne for å skrive litt om mitt forhold til faren min. Det er så mye jeg har lyst til å skrive om han, så jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. Tanken på han bringer opp så utrolig mange følelser. Mange vonde, få gode. Egentlig blir veldig feil for meg å si at det er noen gode følelser rundt han i det hele tatt. Når jeg tenker på pappa blir jeg sint, lei meg og jeg får lyst til å kaste opp. Jeg vil bare gjemme meg under dyna og sove i evigheter. Dessverre forsvinner han ikke fra tankene mine, og det er derfor jeg ønsker å skrive om han. Det jeg skriver i dette innlegget, er de følelsene jeg har rundt han akkurat nå. I morgen kan jeg føle noe annet, men jeg vet ikke hva. Men jeg håper at dette innlegget vil gi et lite innblikk for hvor komplekse følelsene mine er for ham.

I utgangspunktet synes jeg det er veldig rart å skrive ordet far eller pappa. For meg er det kun et ord som jeg sier for at folk skal forstå hvem jeg snakker om, men egentlig så har jeg ingen pappa. Han forsvant fra livet mitt for en del år siden nå. Den mannen som jeg kjente og så opp til, forsvant uten noen forvarsel. Rettere sagt, så valgte han meg vekk. Han valgte meg vekk til fordel for min stemor, Tone. 

Som sagt, så bringer det frem mange følelser av å tenke på han. Jeg kjenner at jeg nesten blir paralysert her jeg sitter. Jeg klarer ikke å få frem noen fornuftige eller velformulerte ord for å beskrive hva jeg føler om han. Tårene presser på og kvalmen kommer sakte, men sikkert. Det eneste jeg klarer å tenke på nå er et bilde jeg har av han og meg sammen. Det er et nærbilde hvor jeg ligger i armene hans og vi begge smiler. Det ser ut som vi begge er lykkelige. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg hadde det nå. En pappa som var glad i meg. En pappa som var lykkelig for å ha meg i livet sitt. Det er først nå i den siste tiden at det begynner å gå litt opp for meg at jeg aldri vil få det igjen. Etter så mange mislykkede forsøk på å få pappaen min tilbake, må jeg på et eller annet tidspunkt skjønne at han aldri vil komme tilbake. Akkurat nå føler jeg at det beste hadde vært om han bare døde. At hele han forsvant slik at jeg ikke hadde noen mulighet til å se han eller snakke med han. Da ville jeg ha sluppet å leve med det bitte lille håpet om at han vil komme tilbake til meg. Kanskje alt hadde blitt bedre. Jeg aner ikke. 

Den følelsen som er sterkest hos meg akkurat nå, er savn etter den pappaen jeg en gang hadde. Hadde han valgt meg, så hadde kanskje livet mitt vært helt annerledes. Kanskje jeg ikke hatt noen arr på kroppen, ingen vonde tanker og ingen impulsive anfall som ender i forsøk på å ta livet mitt. Men alt dette er et stort kanskje. For den han er idag er en person jeg vil hate for resten av livet. Han vil alltid bringe frem vonde følelser. Men for å snu litt på det, så er han mye av grunnen til at jeg sitter her og skriver. Så takk pappa, takk for alle de grusomme opplevelsene du har gitt meg. Takk for at du har gitt meg nok erfaring til å sitte her å skrive en blogg. Takk for at jeg får muligheten til å hjelpe andre som er utsatt for personer som deg. Takk. 

 

tanketromling

Skrevet: 25.05.2016  •  Kl.12:04
Skjønner følelsen. Det er jo dette Askepott eventyret handler om. Det er jo faren som er skurken i dette eventyret.

Menn skal passe på barna. Ikke følge lystene.

Jeg er skilt nå. Men bor i nærheten og er med barna så mye som mulig.

Jeg sviktet sønnen min fra mitt første forhold, men fikk tre nye barn. Så jeg tilgir meg selv litt for det.


    Profilbilde Madeleine B. Sørensen

    Dette er en blogg hvor jeg ønsker å dele mine erfaringer, og tanker rundt disse. Jeg håper å bidra til mer åpenhet og gi et ansikt til vanskelige temaer.

    Sett gjerne ord på de tankene som skulle dukke opp ved å kommentere innlegg eller ta kontakt.

    E-post: madeleine.b.sorensen@outlook.com

    + Venneforespørsel
    + Kontakt
    Add som venn Bloglovin RSS Instagram Facebook
hits