• Skrevet: 23.05.2016  •  Kl: 13:22  •  Kategori: Blogg  •  Kommentarer: 7

På dette tidspunktet sitter jeg på hytta i Nissedal. Jeg sitter ved det sortmalte spisebordet dekket med en hvit voks duk. Foran meg har jeg en rød termos fylt med nytraktet kaffe, og en liten hvit porselens kopp dekorert med rosemaling. I den grå stoff sofaen til høyre for meg, sitter min forlovede, André. Han har vært i livet mitt i litt over tre år nå. Kort fortalt så er André min store inspirasjonskilde. Uten han hadde jeg ikke sittet her nå og skrevet mitt første innlegg.

Så hvorfor bestemte jeg meg for å lage denne bloggen?

I løpet av mine 21 år som jeg har levd, har jeg opplevd litt av hvert. Det er disse opplevelsene som jeg har lyst til å dele med dere. Ved å dele mine tanker og erfaringer, håper jeg at det kan skape mer åpenhet rundt vanskelige og tunge temaer. Samtidig er jeg kjempe nervøs og redd for å gjøre dette. Jeg aner ikke hvilke reaksjoner dette vil få, hva familien min vil tenke og hvilke konsekvenser denne bloggen vil få for meg videre. På tross av det, har jeg bestemt meg for å gjennomføre dette. Kanskje mine ord kan hjelpe noen som er i eller har vært i lignende situasjoner. Kanskje mine ord kan hjelpe pårørende til å forstå litt bedre. Kanskje de menneskene jeg har i livet, vil lære å kjenne meg litt bedre. I bunn og grunn er jeg så lei av å leve dette dobbeltlivet...

Hvem er jeg?

For «offentligheten» er jeg ei jente på 21 år som kommer fra Skien. Jeg bor sammen med min forlovede, André, som jeg skal gifte meg med 05.august neste år. Jeg er nå snart ferdig med mitt andre år på barnevernstudiet i Porsgrunn, og på jobbfronten arbeider jeg som støttekontakt og mestringskontakt. For de få som virkelig kjenner meg, er jeg litt mer enn den jenta som bare studerer og jobber. Som sagt, har jeg opplevd litt av hvert i løpet av de få årene jeg har vært til. For å gi dere et lite innblikk på hva denne bloggen vil inneholde, skal jeg nå grovt fortelle hva jeg har opplevd. 

Fra jeg var rundt 10 år, fikk jeg høre at jeg bl.a. var ubrukelig og at ingen ville ha meg. Dette fikk jeg høre nærmest daglig av min far, stemor og stefar. På barneskolen ble jeg mobbet av de andre barna for å være feit og fordi jeg var et skilsmisse barn. Jeg ble mobbet i form av kommentarer, utestengelse, trusler og fysiske angrep. Da jeg kom på ungdomskolen fikk jeg høre av både elever og lærere at det aldri ville bli noe av meg. Flere av elevene sa at jeg kunne bare dø og at ingen ville savne meg. I 9.klasse ble jeg utsatt for mitt første seksuelle overgrep. På videregående ble jeg sammen med en fyr som utnyttet min historie. Han fikk meg til å føle meg som den ubrukelige jenta som ingen ville ha. Det endte med at jeg ble utsatt for to nye seksuelle overgrep. 

Som et resultat av dette har jeg selvskadet meg siden 8.klasse, og slitt med panikkanfall og angst så lenge jeg kan huske. Jeg har hatt et anstrengt forhold til mat, hvor jeg på et tidspunkt nærmest sluttet å spise. Ved flere anledninger har jeg forsøkt å ende alt det vonde ved å ta mitt eget liv. Jeg har gått til en rekke psykologer og blitt innlagt på psykiatrisk avdeling to ganger. Per dags dato, går jeg til en behandling ved Sykehuset i Telemark som kalles for DBT (dialectical behavior therapy).

Jeg synes dette er kjempe skummelt! Her sitter jeg og blottlegger meg for resten av verden. Samtidig prøver jeg å overbevise meg selv om at det aldri er feil å vise følelser. Jeg er lei av å konstant prøve å skjule følelsene mine for menneskene rundt meg. Derfor velger jeg å se på denne bloggen som starten på noe godt.  

 

Linni Nordahl

Skrevet: 23.05.2016  •  Kl.17:44
Du er kjempetøff Madeleine! Stå på, viktig med fokus og åpenhet rundt temaet! Jeg heier på deg <3

Madeleine B. Sørensen

Skrevet: 23.05.2016  •  Kl.20:34
Linni Nordahl: Tusen takk, Linni! Setter så utrolig pris på det <3

Stine Nikolaisen

Skrevet: 23.05.2016  •  Kl.20:38
Hei! :) Så tøft av deg å være åpen om dette! Jeg får lyst til å bare gi deg en klem og si at alt kommer til å ordne seg. Jeg har selv slitt mye med angst og panikkanfall, så jeg skjønner i hvert fall bittelitt hvordan du har det.. Det er helt forferdelig, og særlig når man føler at man må "gjemme det" i hverdagen. Så jeg synes det er tøft og bra gjort av deg å stå frem og skape oppmerksomhet rundt mental helse. Jeg håper virkelig du får det bedre, og jeg heier på deg! Ikke gi opp, du kommer deg gjennom dette :)

Madeleine B. Sørensen

Skrevet: 24.05.2016  •  Kl.08:55
Stine Nikolaisen: Tusen takk for den fine kommentaren, Stine! Det er godt å høre at en ikke er alene om ting, samtidig er det leit å høre at du også har slitt med slike anfall. Håper du har det bedre nå! Igjen, takk for den fine kommentaren.

Leonora

Skrevet: 26.05.2016  •  Kl.20:11
Herregud , jeg bare liker deg jeg! Du er en stjerne!

Kristin Wolf

Skrevet: 28.05.2016  •  Kl.20:23
Tøft gjort av deg, og så utrolig viktig å få utløp for disse følelsene. Du er så god og fortjener det beste! Jeg håper at du klarer å bearbeide alle disse følelsene <3 Sees på skolen til høsten <3

Erik Skjerve

Skrevet: 30.05.2016  •  Kl.22:09
Fantastisk flott og modig av deg å starte denne bloggen! For meg var (og er) du jo "bare" en kul og sprek dame fra treningscamp. Men dette var sterk lesing og en nødvendig påminnelse om at vi alle har vår bagasje og vår historie. Takk for at du deler. Vi trenger flere som deg!


    Profilbilde Madeleine B. Sørensen

    Dette er en blogg hvor jeg ønsker å dele mine erfaringer, og tanker rundt disse. Jeg håper å bidra til mer åpenhet og gi et ansikt til vanskelige temaer.

    Sett gjerne ord på de tankene som skulle dukke opp ved å kommentere innlegg eller ta kontakt.

    E-post: madeleine.b.sorensen@outlook.com

    + Venneforespørsel
    + Kontakt
    Add som venn Bloglovin RSS Instagram Facebook
hits