• Skrevet: 12.09.2016  •  Kl: 20:06  •  Kategori: Blogg  •  Kommentarer: 0

Til verdens beste mamma.

Dette er et innlegg dedikert til deg mamma. Du er en person som virkelig fortjener og trenger å høre hvor bra du er. Jeg har lenge ønsket å skrive dette til deg, men jeg har ikke klart å samle tankene mine før nå. 

Om jeg skulle ha oppsummert deg med ett ord, ville det ordet ha vært . Men det gir ikke engang en smakebit på hvordan jeg ser deg. For du er den snilleste, kuleste, sterkeste og mest omtenksomme personen jeg kjenner. For meg så er du ikke bare mamma, men du er min viktigste støttespiller, min bestevenn og en fantastisk rollemodell. I øynene mine er du en person som alltid kommer deg gjennom livets utfordringer, uansett hvor mye verden prøver å trykke deg ned. Og jeg beundrer deg virkelig for den styrken. De fleste har vel hørt den klassiske kommentaren: "hun setter alltid andres behov foran sine egne", men du gir virkelig utsagnet mening. I de snart 22 årene jeg har kjent deg så har du alltid satt deg selv til side til fordel for andre, på godt og vondt. Jeg takker deg av hele mitt hjerte for å alltid være der for meg og andre, men slik som du sier til meg, så er det viktig å ta vare på seg selv også.  

               

Som du vet, har ikke oppveksten min vært som en dans på roser. Du har vært vitne til utallige anfall, stelt sårene mine, kjørt og hentet meg på sykehuset og mye mer. Du har møtt på mange flere utfordringer enn det en mor skal trenge. Flere ganger har du sagt til meg at du har følt deg som en dårlig mor og at du skulle ønske at du kunne ha gjort mer. Men mamma, hadde det ikke vært for deg, ville jeg ikke sittet her idag. Uansett hvor langt nede jeg har vært, har du alltid vært min motivasjon til å fortsette. Uansett hvor redd jeg har vært, har du fått meg til å føle meg trygg. Uansett hvor mislykket jeg har følt meg, har du alltid trodd på meg og støttet meg i mine valg. I tillegg til å være en supermamma, har du også tatt på deg rollen som pappa. Jeg kan bare se for meg hvordan det er å ikke ha en partner å dele ansvaret med, men det må jeg si at du har klart med glans. 

Jeg er nå snart ferdig med utdanningen min, jeg har jobber som jeg trives med, jeg er sammen med en fantastisk mann og jeg sitter her den dag idag. Alt dette er takket være deg. Tusen, tusen takk for at du er den du er. Du betyr så mye for meg og jeg er utrolig glad i deg, aldri glem det. Det er så mye mer jeg kan skrive, men jeg håper du forstår hvor bra du er.
Du er virkelig en supermamma.



 

Si noen ord »
  • Skrevet: 22.07.2016  •  Kl: 11:50  •  Kategori: Blogg  •  Kommentarer: 0

Jeg har nå gått i behandling i litt over et halvt år. Det er et behandlingsopplegg som fungerer veldig bra for meg, og jeg føler meg veldig heldig som fikk tilbudet om dialektisk atferdsterapi/DBT. En stor del av behandlingen er læren om følelser og hvordan kunne regulere disse. For mange høres kanskje det helt merkelig ut. Lære om følelser? Alle voksne mennesker skjønner da hva følelser er og hvordan de fungerer? For meg er denne kunnskapen helt avgjørende. Jeg har fått en helt ny forståelse for hva følelser er og hvordan de fungerer. Det er derimot en vesentlig ting med meg selv som jeg har lært i løpet av dette halve året: jeg vet ikke om jeg kan føle glede.

En av leksene i DBT er å fylle ut hvilke følelser jeg har hatt i løpet av dagen, og gradere disse fra 0-5. En av disse følelsene som skal fylles ut er glede. For meg er det den absolutt vanskeligste følelsen å fylle ut. Det står veldig ofte 0 på det punktet. I starten fylte jeg ut automatisk 2 på glede hver dag, fordi hvem føler ikke noe glede i løpet av dagen? Etter hvert som jeg begynte å lære mer om hver følelse, fikk jeg vite at det som "normalt" kjennetegner følelsen glede, er noe jeg ikke kjenner meg igjen i. Jeg må si at jeg nærmest fikk litt panikk da jeg fant ut det. 

Jeg har tenkt mye på dette med glede i det siste. Jeg klarer å le med venner, smile når noe godt skjer, gråte gledestårer osv., men jeg tror at jeg ikke klarer å nyte det gode og virkelig ta det innover meg. Slik har det vært i flere år. Sist jeg følte nærmest 100% glede, uten noen bekymringer, var da jeg gikk på barneskolen. Dessverre kom mobbingen og kaoset hjemmet så tidlig at jeg egentlig ikke har noen konkrete minner med denne følelsen. Det virker som at de negative kommentarene har på en måte erstattet de gode minnene som en gang var der, og påvirker meg bevisst og ubevisst i hverdagen. "Du fortjener ikke å leve", "Ingen liker deg, ingen vil ha deg", "Det kommer aldri til å bli noe av deg" er noen av de kommentarene som ligger i bakhodet. Jeg har vel kommet frem til at det er på grunn av disse kommentarene jeg sliter med å føle glede idag. Jeg ønsker ikke å utsette meg for potensielle gleder fordi jeg ikke fortjener det. Fordi jeg er redd for at den gleden skal bli tatt i fra meg og bli erstattet av skuffelse og vonde følelser. 

Det er egentlig ikke noe spesielt jeg vil frem til i dette innlegget. Det er mer tanker rundt den nye kunnskapen jeg har fått om meg selv. Jeg synes det er interessant, men også veldig skummelt å tenke på hvor mye barndommen og oppveksten har å si for hvilket utgangspunkt vi har som voksne. Dette er jo ingen ny viten innenfor forskningens verden, men det å virkelig få kjenne og oppleve det på egen kropp... Det er veldig rart. 

 

Si noen ord »
  • Skrevet: 04.07.2016  •  Kl: 20:57  •  Kategori: Blogg  •  Kommentarer: 0

Tusen, tusen takk for alt sammen! Fra jeg startet denne bloggen for litt over en måned siden og til idag, har responsen vært over all forventning. Jeg har fått så mange fine kommentarer her på bloggen, på instagram, gjennom meldinger, telefonsamtaler og "face to face". Det var kun jeg og min samboer André som visste om denne bloggen, ingen andre. Helt ærlig, forventet jeg ikke at veldig mange ville være interessert i å lese noe jeg hadde skrevet. Derfor var jeg på en måte forberedt på at jeg kanskje ville få en eller to kommentarer, men det var overhodet ikke det som skjedde. Første melding kom etter rundt en halv time. Angsten kom nærmest som et lynnedslag, og jeg var så redd for å kikke på mobilen. Hvem har sendt melding, er det pga. bloggen, er noen sinte, hva skal jeg svare? Jeg kjente at jeg ikke var forberedt på kritikk så fort. Det var André som overtalte meg til å åpne meldingen. Det var en jeg går i klasse med som hadde sett bloggen og bestemte seg for å skrive en kjempe fin melding. Jeg var i sjokk. Og det skulle vise seg at den meldingen ville bli en av mange. 

Frykten ble omgjort til drivkraft.

Da jeg postet mitt første innlegg var jeg livredd for reaksjonene jeg ville få. Jeg fikk André, til å sjekke innlegget flere ganger og roe meg ned før jeg kunne publisere det. "Dette kan muligens ødelegge livet mitt", tenkte jeg flere ganger. Frykt for at familien min ville kritisere åpenheten, vennene mine ville forsvinne fordi de ikke orket hun "syke jenta", miste jobbmuligheter osv. Samtidig tenkte jeg på alle de jeg har sett stå frem med sin fortid og sine nåværende utfordringer. Jeg blir så sint, trist, glad, inspirert, frustrert og alle andre mulige følelser når jeg hører dem fortelle sine historier. Jeg får så mye respekt og medfølelse for disse menneskene! Viktigst av alt gir dem meg et intenst ønske og driv til å hjelpe mennesker som har det vanskelig. Og takket være dere angrer ikke et sekund på den avgjørelsen jeg har tatt.

Overveldet

Det er en stund siden jeg skrev mitt forrige innlegg. På grunn av all den responsen, trengte jeg et lite avbrekk. Jeg ble ganske så overveldet over tilbakemeldingen at jeg rett og slett trengte litt tid til å fordøye alt sammen. Jeg føler nå at jeg har klart å ta innover meg alt som har blitt sagt og gjort så langt, og er nå klar for å fortsette. Igjen, tusen takk for alt sammen! Jeg klarer ikke å beskrive hvor mye det betyr for meg. 

Si noen ord »
  • Skrevet: 30.05.2016  •  Kl: 18:09  •  Kategori: Blogg  •  Kommentarer: 1

Idag er det én uke siden jeg publiserte mitt første innlegg her på bloggen. Jeg er helt overveldet over alle de fine kommentarene jeg har fått så langt! Det kommer et lite innlegg etter hvert på hvordan jeg opplever all denne responsen, men nå vil mitt fokus være på noe litt annet. Nemlig en liten, men viktig presisering av innholdet i de fremtidige og de nåværende innleggende.

Alt som blir skrevet i disse innleggene er mine tanker og følelser. Det er mine opplevelser og erfaringer av livet mitt så langt. Jeg vet at da jeg var ei liten jente så fikk jeg ikke med meg alle detaljer og hendelser som skjedde rundt meg. Det gjør ingen barn. Og selv om jeg ble eldre forstod jeg fortsatt ikke hvorfor at alt det vonde måtte skje med akkurat meg. Men jeg fikk høre ting, se ting og oppleve ting som gjorde noe med meg. Det er disse opplevelsene jeg vil dele med dere. Jeg vil gi dere mine perspektiver på ganske vonde og vanskelige situasjoner. Kanskje noen kommer til å lese bloggen og vil tenke: "Det var jo ikke slik det skjedde!" eller "Det var jo ikke meningen at hun skulle føle det slik". Ha da i bakhodet at det er min opplevelse og min sannhet. 

Jeg vil avslutte dette innlegget med å si tusen takk til alle som har kommentert, sendt melding og snakket med meg. Tusen, tusen takk!

 

Si noen ord »
  • Skrevet: 25.05.2016  •  Kl: 10:29  •  Kategori: Blogg  •  Kommentarer: 1

Da var tiden inne for å skrive litt om mitt forhold til faren min. Det er så mye jeg har lyst til å skrive om han, så jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. Tanken på han bringer opp så utrolig mange følelser. Mange vonde, få gode. Egentlig blir veldig feil for meg å si at det er noen gode følelser rundt han i det hele tatt. Når jeg tenker på pappa blir jeg sint, lei meg og jeg får lyst til å kaste opp. Jeg vil bare gjemme meg under dyna og sove i evigheter. Dessverre forsvinner han ikke fra tankene mine, og det er derfor jeg ønsker å skrive om han. Det jeg skriver i dette innlegget, er de følelsene jeg har rundt han akkurat nå. I morgen kan jeg føle noe annet, men jeg vet ikke hva. Men jeg håper at dette innlegget vil gi et lite innblikk for hvor komplekse følelsene mine er for ham.

I utgangspunktet synes jeg det er veldig rart å skrive ordet far eller pappa. For meg er det kun et ord som jeg sier for at folk skal forstå hvem jeg snakker om, men egentlig så har jeg ingen pappa. Han forsvant fra livet mitt for en del år siden nå. Den mannen som jeg kjente og så opp til, forsvant uten noen forvarsel. Rettere sagt, så valgte han meg vekk. Han valgte meg vekk til fordel for min stemor, Tone. 

Som sagt, så bringer det frem mange følelser av å tenke på han. Jeg kjenner at jeg nesten blir paralysert her jeg sitter. Jeg klarer ikke å få frem noen fornuftige eller velformulerte ord for å beskrive hva jeg føler om han. Tårene presser på og kvalmen kommer sakte, men sikkert. Det eneste jeg klarer å tenke på nå er et bilde jeg har av han og meg sammen. Det er et nærbilde hvor jeg ligger i armene hans og vi begge smiler. Det ser ut som vi begge er lykkelige. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg hadde det nå. En pappa som var glad i meg. En pappa som var lykkelig for å ha meg i livet sitt. Det er først nå i den siste tiden at det begynner å gå litt opp for meg at jeg aldri vil få det igjen. Etter så mange mislykkede forsøk på å få pappaen min tilbake, må jeg på et eller annet tidspunkt skjønne at han aldri vil komme tilbake. Akkurat nå føler jeg at det beste hadde vært om han bare døde. At hele han forsvant slik at jeg ikke hadde noen mulighet til å se han eller snakke med han. Da ville jeg ha sluppet å leve med det bitte lille håpet om at han vil komme tilbake til meg. Kanskje alt hadde blitt bedre. Jeg aner ikke. 

Den følelsen som er sterkest hos meg akkurat nå, er savn etter den pappaen jeg en gang hadde. Hadde han valgt meg, så hadde kanskje livet mitt vært helt annerledes. Kanskje jeg ikke hatt noen arr på kroppen, ingen vonde tanker og ingen impulsive anfall som ender i forsøk på å ta livet mitt. Men alt dette er et stort kanskje. For den han er idag er en person jeg vil hate for resten av livet. Han vil alltid bringe frem vonde følelser. Men for å snu litt på det, så er han mye av grunnen til at jeg sitter her og skriver. Så takk pappa, takk for alle de grusomme opplevelsene du har gitt meg. Takk for at du har gitt meg nok erfaring til å sitte her å skrive en blogg. Takk for at jeg får muligheten til å hjelpe andre som er utsatt for personer som deg. Takk. 

 

Si noen ord »
  • Skrevet: 23.05.2016  •  Kl: 13:22  •  Kategori: Blogg  •  Kommentarer: 7

På dette tidspunktet sitter jeg på hytta i Nissedal. Jeg sitter ved det sortmalte spisebordet dekket med en hvit voks duk. Foran meg har jeg en rød termos fylt med nytraktet kaffe, og en liten hvit porselens kopp dekorert med rosemaling. I den grå stoff sofaen til høyre for meg, sitter min forlovede, André. Han har vært i livet mitt i litt over tre år nå. Kort fortalt så er André min store inspirasjonskilde. Uten han hadde jeg ikke sittet her nå og skrevet mitt første innlegg.

Så hvorfor bestemte jeg meg for å lage denne bloggen?

I løpet av mine 21 år som jeg har levd, har jeg opplevd litt av hvert. Det er disse opplevelsene som jeg har lyst til å dele med dere. Ved å dele mine tanker og erfaringer, håper jeg at det kan skape mer åpenhet rundt vanskelige og tunge temaer. Samtidig er jeg kjempe nervøs og redd for å gjøre dette. Jeg aner ikke hvilke reaksjoner dette vil få, hva familien min vil tenke og hvilke konsekvenser denne bloggen vil få for meg videre. På tross av det, har jeg bestemt meg for å gjennomføre dette. Kanskje mine ord kan hjelpe noen som er i eller har vært i lignende situasjoner. Kanskje mine ord kan hjelpe pårørende til å forstå litt bedre. Kanskje de menneskene jeg har i livet, vil lære å kjenne meg litt bedre. I bunn og grunn er jeg så lei av å leve dette dobbeltlivet...

Hvem er jeg?

For «offentligheten» er jeg ei jente på 21 år som kommer fra Skien. Jeg bor sammen med min forlovede, André, som jeg skal gifte meg med 05.august neste år. Jeg er nå snart ferdig med mitt andre år på barnevernstudiet i Porsgrunn, og på jobbfronten arbeider jeg som støttekontakt og mestringskontakt. For de få som virkelig kjenner meg, er jeg litt mer enn den jenta som bare studerer og jobber. Som sagt, har jeg opplevd litt av hvert i løpet av de få årene jeg har vært til. For å gi dere et lite innblikk på hva denne bloggen vil inneholde, skal jeg nå grovt fortelle hva jeg har opplevd. 

Fra jeg var rundt 10 år, fikk jeg høre at jeg bl.a. var ubrukelig og at ingen ville ha meg. Dette fikk jeg høre nærmest daglig av min far, stemor og stefar. På barneskolen ble jeg mobbet av de andre barna for å være feit og fordi jeg var et skilsmisse barn. Jeg ble mobbet i form av kommentarer, utestengelse, trusler og fysiske angrep. Da jeg kom på ungdomskolen fikk jeg høre av både elever og lærere at det aldri ville bli noe av meg. Flere av elevene sa at jeg kunne bare dø og at ingen ville savne meg. I 9.klasse ble jeg utsatt for mitt første seksuelle overgrep. På videregående ble jeg sammen med en fyr som utnyttet min historie. Han fikk meg til å føle meg som den ubrukelige jenta som ingen ville ha. Det endte med at jeg ble utsatt for to nye seksuelle overgrep. 

Som et resultat av dette har jeg selvskadet meg siden 8.klasse, og slitt med panikkanfall og angst så lenge jeg kan huske. Jeg har hatt et anstrengt forhold til mat, hvor jeg på et tidspunkt nærmest sluttet å spise. Ved flere anledninger har jeg forsøkt å ende alt det vonde ved å ta mitt eget liv. Jeg har gått til en rekke psykologer og blitt innlagt på psykiatrisk avdeling to ganger. Per dags dato, går jeg til en behandling ved Sykehuset i Telemark som kalles for DBT (dialectical behavior therapy).

Jeg synes dette er kjempe skummelt! Her sitter jeg og blottlegger meg for resten av verden. Samtidig prøver jeg å overbevise meg selv om at det aldri er feil å vise følelser. Jeg er lei av å konstant prøve å skjule følelsene mine for menneskene rundt meg. Derfor velger jeg å se på denne bloggen som starten på noe godt.  

 

Si noen ord »
    Profilbilde Madeleine B. Sørensen

    Dette er en blogg hvor jeg ønsker å dele mine erfaringer, og tanker rundt disse. Jeg håper å bidra til mer åpenhet og gi et ansikt til vanskelige temaer.

    Sett gjerne ord på de tankene som skulle dukke opp ved å kommentere innlegg eller ta kontakt.

    E-post: madeleine.b.sorensen@outlook.com

    + Venneforespørsel
    + Kontakt
    Add som venn Bloglovin RSS Instagram Facebook
hits